Asfalt og Miljø

Hvordan avhende oppgravd/frest asfalt?

Frest asfalt eller oppgravd asfalt (asfaltflak) er et avfall som kan gjenvinnes. Dersom asfalten ikke inneholder steinkulltjære er den ikke å regne som farlig avfall. Steinkulltjære er kreftframkallende og er ikke lenger tillatt brukt som bindemiddel. Etter krigen ble steinkulltjære etter hvert bare sporadisk benyttet som bindemiddel og etter ca 1970 er bare bitumen benyttet. Det er ikke tillatt å legge asfalt i fylling, i stedet skal den leveres til godkjent mellomlager for mellomlagring og/eller gjenvinning. Dersom den ikke gjenvinnes skal den deponeres forskriftsmessig og deponiavgift betales til staten. Se forøvrig under KFA-ordningen (Kontrollordningen For Asfaltgjenvinning) som Veiteknisk Institutt administrerer på vegne av Norsk Asfaltforening (http://www.asfaltgjenvinning.no). Dersom man har indikasjoner på at asfalten inneholder steinkulltjære må konsentrasjonen bestemmes. Ved lave verdier kan den gjenbrukes i kaldblandet asfalt, ved høye verdier må den deponeres ved spesialavfallsmottak.

Medfører legging av asfalt helserisiko for asfaltarbeiderne?

Det har blitt stilt spørsmål ved om eventuelle damper fra asfalten ved utlegging kan være skadelige for dem som legger den. En stor undersøkelse i regi av IARC (International Agency for Research on Cancer) konkluderer med at faren for kreft ikke er høyere for asfaltarbeidere enn andre. Trenden er at leggeutstyret utformes slik at eksponeringen av damper blir mindre ved innbygging av førerhytter, bedre ventilasjon o.l. Dette er spesielt viktig ved arbeider i parkeringshus hvor det ofte legges asfalttyper med høy temperatur, og i tunneler. I tillegg blir det tenkt mer på ergonomi. Man har også alternative vaskemidler til diesel som ofte før ble brukt både til å vaske hender og redskap. Den største helserisikoen for asfaltarbeideren er dessverre bilister som ikke viser tilstrekkelig hensyn når de passerer utleggerstedet.

Utgjør asfalterte arealer en helserisiko?

Bitumen er praktisk talt ikke vannløselig. Det betyr at asfalt som ligger på vegen i utgangspunktet avgir svært lite stoffer til omgivelsene. Som tidligere nevnt benyttes den derfor til tetting av vannmagasiner. Biler med piggdekk vil slite på asfalten og gi opphav til slitasjeprodukter i form av støv med så små partikler  at det kan pustes inn sammen med andre forurensinger fra biltrafikken, som forbrenningsgasser og sotpartikler. Denne forurensingen kan gi alvorlige plager for mennesker med luftveisproblemer. Hvilket bidrag slitasjeproduktene fra asfalten gir kan avhenge av mineralogien i steinmaterialet og hvor små slitasjepartiklene er.

Fører asfaltering til skader på naturen?

Som nevnt har man redusert bruken av bitumenløsning som kan gi avdamping av løsemidler til et minimum. Oppvarmingen av steinmaterialet ved varmproduksjon forbrenner fossilt brensel. Dette fører blant annet til utslipp av drivhusgasser som CO2, men bare en brøkdel av de totale utslippene av slike gasser. Bransjen arbeider med å redusere utslippene ytterligere. Steinstøv som tidligere gikk opp i pipen på verket samles nå opp i filtre og tilbakeføres til asfalten. Den største risikoen for dyre- og plantelivet vil være avrenning fra klebing med emulsjoner eller fra kaldproduserte masser med emulsjon som kan forurense bekker.